lørdag 18. april 2015

Om min myalgisk encefalopati

Obs! Hvis du er en av de som nesten eksploderer av irritasjon når du hører om M.E, så må du finne noe annet å lese i dag. Hvis du er en av de som syns jeg snakker alt for lite om M.E. så er du sannelig heldig! WOW! Best day ever!

HURRA! Jeg har det siste året hatt en betydelig bedring i helsen min.

I sommer opplevde jeg for første gang på minst 11år at jeg var sliten fordi jeg hadde brukt kroppen for lite!

Du skjønner, med M.E. er man alltid sliten. Av og til er man uutholdelig sliten, andre ganger er man bare forferdelig sliten. Men ikke fordi man har beveget seg for lite.

Og tro meg! Det er ekstremt stor forskjell på følelsen av å være M.E.-sliten og sitte-på-ræva-sliten!

Og siden det ikke er nok å være sliten når man har M.E. så skal man altså ha fordøyelsesbesvær, muskelsmerter, leddsmerter, intoleranser som kommer og går, afasi eller dysfasi (svikt i evnen til å forstå og bruke ord), nedsatt kognitive evner, svimmelhet, kvalme og så videre og så videre og så videre...

Til og med mareritt er på listen over symptomer man kan ha med M.E.
Og jeg har mareritt. Grusomme mareritt. Men de har jeg hatt hele livet.
Tenk. Mareritt som er så fæle at du våkner med dødsangst og må bruke lang tid på å roe deg ned. Mareritt som i perioder er så fæle at du etterhvert utvikler en frykt for å sovne, for om du sover må du gang på gang se, høre og føle ting som er så fryktelige at Salò, or the 120 Days of Sodom virker som en koselig fredagsfilm, perfekt for hele familien.

Men ofte har ikke marerittene vært et så veldig stort problem, for jeg har uansett ikke vært i stand til å sove noe særlig. Ekstremt lett søvn i kombinasjon med veldig lang innsovning, tidvis total insomnia. Våkenperioder om natten som ofte varte tyve minutter. Et totalt oppslukende ønske om å bare ville sove etter å ha hatt flere søvnløse netter på rad. Frustrasjonen av at ingenting skjer når du legger deg og hjernen som etterhvert lærer seg at når du er i sengen sover du ikke uansett, så da kan den like så gjerne tenke på alt mulig annet.

"Har epler følelser? Husker du den rare damen? Hvordan lager man batterier? Har du husket å låse døren? Hvem er jungelens konge, ugh, ugh, hvem er kongen på - Burde jeg ha oppgradert kamera?"

Det er vanskelig å skjønne hvor sliten det går an å være med M.E. og det er vanskelig for meg å skjønne hvordan det går an å være så sliten som jeg har vært. Jeg hadde ingen anelse om hvor sliten jeg var i forhold til friske personer før jeg begynte å bli bedre.

Jeg ble aller sykest da jeg gikk på videregående, før de fant ut av hva som var galt med meg.
"Sliten, sier du? Da må du bevege deg mer. Trene!" sa legen. "Ok." sa jeg og gikk, jogget eller syklet 6 - 12km til dagen. Så ble jeg dårligere. Så begynte kroppen å svikte på alle slags fantastiske måter.
"Du må bevege deg mer! Trene!" sa legen. "Du er bare lat! Unnasluntrer." sa andre. Så jeg trente og trente. Men jeg ble bare verre og verre og verre. Så fikk jeg diagnosen og beskjed om at de ikke kunne gjøre noe.

Kontaktlæreren min foreslo at jeg skulle slutte å sosialisere meg for å klare mer skole. Vi kuttet halvparten av fagene og kroppen min var så ødelagt at jeg bare sov. Kroppen kollapset flere ganger i uken og jeg havnet på sykehus. Det er det verste stedet du kan være om du har legeskrekk og en generell mistro til alle som jobber i helsevesenet!
Etter ett år med tilpasninger av skolegangen fikk jeg beskjed om at jeg måtte slutte på skolen. Jeg husker veldig lite fra den perioden, bare følelsen av uendelig utmattelse.

Jeg var så sliten at å gå i en trapp var utenkelig, å spise mat var for slitsomt, å tenke var ikke engang en tanke. Så sliten at jeg ikke klarte å forstå på hvilken situasjon jeg var i.

Leddsmertene er veldig utmattende i seg selv.
Tenk at du legger en isbit på huden. Først er det kaldt, så er det ubehagelig, så kommer smerten. Det er som å ha isbiter som aldri smelter i alle ledd.

Muskelsmertene er som dagen etter at du har blitt slått skikkelig hardt. Det er ømt og vondt hele tiden og ingenting gjør det bedre.

Afasien/dysfasien og de nedsatte kognitive evnene er noe jeg har måttet lære meg å se det morsomme i for at jeg ikke skal føle meg helt ubrukelig.
Å si at jeg skal ha en gaffel, for jeg vet da hva en gaffel er! En gaffel er en slik som du bruker til å skjære ting med! "Jeg skal ha en gaffel!" mens jeg egentlig mener kniv.
Jeg tenker at jeg må ha den andre delen til det bestikket jeg allerede har tatt og tar ut gaffel nummer to og hjernen min leser det som et korrekt sett. Eller når jeg glemmer hvordan jeg åpner kjøleskapet. Hvordan ser egentlig en kopp ut og hva var det man bruke dem til?..

Jeg er ikke alltid like ubrukelig. Graden av symptomer øker i takt med utmattelsen.

Og hodepinen. Hodepinen som kan bli så ille at det ikke er aktuelt å bevege seg.
Små dverger som hakker, gnager og klorer i vei på hjernen min.

Men alt som var så ille er så lenge siden nå. Siden i sommer. Når jeg tenker tilbake på hvordan det var før så føles det så uvirkelig. Tenk at jeg for noen år siden ikke kunne hente posten når jeg ville eller dra på fisketur en gang i blant!
Å vaske huset var ukens største utfordring og noe middag var ikke aktuelt den dagen. Før det så var jeg så syk at jeg klarte å lage middag, men ble ofte for sliten til å spise den. Dusjing og å lage middag kunne ikke gjøres samme dag. Mopping av gulv eller støvsuging kunne heller ikke gjøres samme uke som dusjing.

Mye av tiden har jeg vært for dårlig til å klare å lese mine egne helserelaterte papirer!

Det føles så fjernt nå.

Det hjalp ikke at jeg omgikk dårlige mennesker på den tiden. Den ene dagen i uken jeg orket å sosialisere meg fikk jeg stadig høre "Trygdesnylter!" "Du SER jo frisk ut!" "Hvis du er frisk nok til å være her så er du frisk nok til å jobbe!"

Tenk at jeg nå kan gå til bussen, ha samtaler i to timer, ta bussen hjem igjen og gjøre husarbeid! Alt på en og samme dag! Helt uten å bli fullstendig sengeliggende! Sliten? Ja. Økte symptomer en til to dager? Ja. Overkommelig? Så absolutt!

Det som ikke har blitt bedre, men bare mer utfordrende siden jeg treffer folk oftere, er at jeg ofte har problemer med å gjenkjenne ansikt. Hvis jeg ikke vet hva du har på deg eller dersom du ikke har en nese, lepper, frisyre eller ansiktshår som jeg syns er lett å kjenne igjen er sannsynligheten stor for at jeg ikke vil kunne kjenne deg igjen på gaten. Og dårlig hukommelse gjør at jeg sannsynligvis glemmer navnet ditt selv om jeg har hørt det tyve ganger.

Jeg har kjempedårlig hukommelse med innslag av klisterhjerne.

Jeg ble først litt friskere en stund etter at jeg sluttet på videregående i 2007, men etter det har det nesten ikke vært merkbar bedring, ikke før i sommer.
Så ble jeg litt dårligere i vinter, men vi tok en tur til varmere strøk. Jeg har mindre smerter når jeg har det varmt, så da fikk jeg muligheten til å trene opp muskulaturen min. Etter at jeg kom hjem igjen var jeg både frisk og sterk nok til å begynne å gå tur. Kjempestolt over å klare 10 - 15 minutter med gåtur i bakke 3 - 5 dager i uken!

Men NAV er ikke fornøyd. Nå har jeg nemlig hatt AAP lenger enn jeg egentlig kan og er på forlenget vedtak, noe som betyr at jeg må bli frisk og komme meg i jobb, for ellers får saksbehandleren min kjeft av sjefen.
Selv om NAV i noen år har sagt "Blir du ikke frisk nå, SÅ!.." så har jeg ikke blitt frisk, derfor må jeg nå lage en plan for hvordan jeg skal bli frisk.

For ingenting er vel mer selvfølgelig enn at JEG vet hvordan jeg skal bli frisk fra en tilstand som ikke engang de med doktorgrad forstår!
Jeg som faktisk har fullført grunnskolen og vært ufør i mange år må jo selvfølgelig ha kompetansen til å kurere noe ingen professorer eller doktorer i hele verden kan!

Men først skal jeg på arbeidsrehabilitering. Det er veldig hemmelig hva man gjør på arbeidsrehabilitering, de ville ikke si noe om hva man gjør der. Så jeg er ganske spent på hva det går ut på!
"Er det behandling?" "Neeeeiii..." "Kan de gjøre noe med helsen min?" "Neeeiii..." "Men hva gjør man der da?" "Neeeiii... De har forskjellig der."
Dette er altså veldig spennende og hemmelige saker!

Et av målene mine er å være mest mulig selvstendig, noe som blant annet innebærer at jeg skal ta buss i stedet for at andre skal planlegge sin dag rundt at de skal kjøre meg.
Jeg har ikke rett på hverken grunnstøtte til transport eller TT-kort, så jeg kan ikke ta taxi de dagene jeg er dårlig.

For å komme meg til arbeidsrehabiliteringen kan jeg:
1. Gå 1.3km til busstoppet i oppoverbakke. Ta bussen 1t. 22min. Gå 1km. Ankomme bare 20min. tidligere enn nødvendig.
2. Gå 1.3km til busstoppet i oppoverbakke. Ta bussen 18min. Vente 10min. Ta ny buss 28min. Gå 600m. og ankomme 1t. 20min. tidligere enn nødvendig.
3. Få lagt opp møtene slik at Kosemonsteret kan kjøre meg.

Går sikkert ekstremt bra overens med min nedsatte funksjonsevne å gå dobbelt så langt som min nåværende form tillater og være i aktivitet 10 timer mer per uke enn hva jeg så langt har tålt.
Godt planlagt, NAV!

Men det er kanskje ikke så rart at NAV ikke vet helt hva de skal gjøre med meg eller forstår hvordan funksjonsevnen min er. Jeg har ikke hatt en skikkelig lege siden jeg flyttet til Tysvær og ikke fått utført en skikkelig funksjonsevnevurdering.

Fastlegen min har hele tiden vært i permisjon og vikarene mine har ikke snakket særlig godt norsk. Legeskrekken min gjør ikke at jeg gleder meg spesielt mye til bruke ekstra mye tid hos legen for å forklare betydningen av alle ord og hjelpe med stavingen. Dessverre må NAV ha ny funksjonsvurdering før fastlegen min kommer tilbake fra permisjon.

Det blir sikkert en interessant vurdering å lese når den blir skrevet av en lege som må ha hjelp til å stave "død".

Men hvem vet? Kanskje er jeg friskere enn hva jeg tror? Jeg skal innrømme at minner om hyppig tap av bevissthet og hukommelse med påfølgende oppvåkning på akutten ved overdreven fysisk anstrengelse ikke gjør meg spesielt positivt innstilt til å dra strikken for hardt, for fort.

Jeg er ikke så veldig glad i å snakke om eller å tenke på M.E. diagnosen min, kanskje noe andre kan ha nytte av å ha lest dette? Og når jeg kanskje en gang har glemt hvordan det var, kan se tilbake på dette og si til meg selv "Se hvor langt du har kommet!".

Se hva som skjer!..

tirsdag 13. januar 2015

God jul!.. For julen varer helt til påske?

Nei, har pakket bort all julepynten. Og gått i faste. Nesten.
Jeg tok like så greit utfordringen og skal ha åtte uker uten godterier! Denne inkluderer sukkerholdig saft, kaker og sukkerholdig brus.

Egentlig har jeg lett etter en unnskyldning for å kutte ut de to dagene med godterier jeg har i uken, og denne utfordringen var jo en god unnskylding. Vel?.. Ja?.. Kanskje?.. Dessuten syns jeg det er kjempegøy å styrke selvkontrollen, for jeg har ekstremt dårlig selvkontroll når det kommer til sukker.

Men jeg tåler ikke så forferdelig godt sukker og store mengder stivelse og har lurt på om jeg vil bli merkbart bedre uten, samt at det er jo en kjempeeffektiv måte å bli kvitt de tre ekstra kiloene som bare PLUTSELIG (etter en måned med vill fråtsing) var kommet på kroppen.

Kosemonsteret ble også med på utfordringen, så nå har vi smakt sukkerfri FP Cola Free og sukkerfri Monster for første gang. Ikke spesielt stor fan av kunstig søtning, men det er veldig rart å gå fra fråtsing hver fredag og lørdag kveld til ingenting, så vi ville prøve litt kalorifritt kliss.
Ikke på langt nær så godt som med sukker og muligens ikke engang spesielt godt, men så var det noe med en hjerne som skriker "Søtsaker!" med skjærende stemme og fanden og fluer.

Ikke umulig jeg spiste og drakk nok sukker for hele 2015 i desember.

Vi laget ikke noe pepperkakehus i år, vi laget et PEPPERKAKESLOTT! Det er fordi vi er kule. Og med masse Nonstop, for det skal selvfølgelig spises!
Gingerbread Castle2014

Det er litt pepperkakeslott igjen, og det skal jeg spise når jeg er ferdig med godterifri, selv om det da sikkert er seigt og rart så skal det nytes! Og vi har en julebrus hver igjen. Åh, det skal bli så forferdelig kos!

Vi holder på med uke to av åtte med godterifri. Første uken var det ikke noe problem, "Hah! Dette blir lett!", men i dag satt jeg plutselig og tenkte "Hva om det skjer noe sånn at eventet blir avlyst, da kan jeg jo spise godterier!"
Den sukkernarkomane hjernen min er altså så utsultet at den prøver å finne på de dummeste grunnene til å avbryte utfordringen. Heldigvis kom den rasjonelle og den sta delen av hjernen og stappet den sukkernarkomane tilbake i kassen sin.

Ooooog, kjør pepperkakebilde!

R.I.P Gingerbread Man

I år laget jeg for første gang ambrosiabrød etter mamma sin oppskrift. Ambrosiabrød er magisk.

Men det holder jo ikke å sitte hjemme og stappe seg med fenalår, ambrosiabrød, pepperkaker, dadler, julebrus og kakao når det er drittvær, lave priser til syden og Kosemonsteret har fri!

Merry Christmas

Som du sikkert ser på bildet så hadde vi det helt forferdelig på Gran Canaria!

Vi stappet i oss mat og godterier. Oppdaget en helt fantastisk indisk restaurant som til og med kunne lage maten sterk nok til meg! Så der spiste vi tre ganger, selv om jeg normalt foretrekker å spise på et nytt sted hver dag når jeg reiser. Men de var jo så gode!

Det som er så fint med GC er at de har både bananis, skikkelig god jordbærmelk, Canaria bananer, dritbillig ananasjuice, ensaimadas og Irn-Bru!
Glemte å spise mandelkake denne gangen, men det kommer alltids flere turer til GC.

Vi tok en tur til Maspalomas for å vandre i sanden og "være i sjøen", nesten helt til knærne! En tur til Mogan, hvor besteforeldrene mine bor og en laaang tur til Temisas til onkel og tante med fem kilo lotteriårer fra Norge i sekken.

Mamma sendte nemlig med oss en hel haug lotteriårer og fem kilo gaver som slekten der nede skulle ha, vi hadde jo uansett plass i kofferten! Så sier hun "Allslags dere drar med dere!" når hun såg at vi hadde tatt med oss nisselue og reinsdyrhorn. *kremt*-lotteriårer-*kremt* ;-)

Bortsett fra at jeg allerede andre dagen testet hvor godt favoritt objektivet kunne sprette på flisene så var det kjempeherlig å være i varmen! Jeg gikk i sinnssykt mange trapper uten å følge meg som Den Brysomme Mannen etter togscenen. HURRA!

Jeg fikk ikke tatt så mange bilder som jeg hadde tenkt, du skjønner, ødelagt objektiv har den effekten. Men hvis du vil se noen så ligger de i albumet HER. (Jepp, vi sørget for å spise julekaker på GC og vi!)

Og når jeg kom hjem så tenkte jeg det var på tide... På tide å slippe løs min indre blondine!

That one day I was blonde.

Næææh, måtte bare ha det lyst for å bli til en enhjørningfis!

Unicorn Farts

Jeg brukte La Riché Directions som kun er midlertidig hårfarge. Det lille skulle egentlig bare vaskes ut til en knall lilla som så falmer, men den har i stedet for bestemt seg for å bli blå i omtrent halve håret. Men så lenge jeg tenker "Haha! Du er rar!" og ikke "ÆÆÆH! Hva har du GJORT???" når jeg ser meg i speilet så gjør det absolutt ingenting. Jeg er hvertfall ikke grønn, det er den eneste fargen jeg ikke kunne tenkt meg å ha i året.

Av og til lurer jeg på hva i alle dager folk stirrer på, men bare fordi jeg stadig glemmer at jeg har farget håret i en litt utradisjonell farge. Gledelig overrasket nesten hver gang jeg ser i speilet!


Og ja, jeg har endelig somlet meg til å endre litt på designet. Er skikkelig blind for hva som er brukervennlig og estetisk, så da blir det svart da. Må bare finne ut hvordan jeg legger til bildet på toppen igjen.

onsdag 3. desember 2014

Men hva med halloween da???

Halloween? Nei... Var ikke det nå nettopp? Jeg poster ikke sent, vel? Nei, nei, aldri!

Psychotic Clown
Jeg ble spurt om kostymet mitt var fra et spesielt fiksjonsunivers, men nei, den psykotiske klovnen var bare fra hodet mitt. Det er kanskje sånn jeg ser ut på innsiden?
Og det gikk overraskende greit å ha på seg tvangstrøye en hel kveld! Det må jeg gjøre igjen! Ikke bare fordi den ser kjempekul ut, men og fordi den var ganske dyr. Ehehehe.


Plague Doctor
Kosemonsteret ville være pest doktor, men ville ikke bruke særlig med penger på kostyme og alle masker som såg bra nok ut var langt over budsjettet.
Heldigvis syns jeg det er kjempegøy å lage kostymer, så da laget jeg en maske da! Bratt læringskurve, meget fornøyd med at jeg kom i mål!


Vi var faktisk så flotte og kule at vi fikk andre og tredjeplass i kostymekonkurransen! HURRA!


Scary dinner
Måtte selvfølgelig ha halloween-middag. Til hovedrett hadde vi dampet trollhånd med kokt spaghettimonster servert på hakkede innvoller, og til dessert hadde vi knust trollhjerne med koagulert blod og makk.


Jeg liker at det er mulig å få tak i gresskar rundt halloween, faktisk ganske billige uken før halloween. Ble så masse ristede gresskarfrø at vi kan ta fiberoverdose, om vi vil! Og masse frosne biter gresskar i fryseren. Og gresskarmuffins. Og gresskarkjeks. Nomnomnomnom.
Og vi laget både skumle og søte gresskarfigurer slik at halloweenungene kunne se at vi gjerne ville ha dem på døren, selv om utelyset vårt var ødelagt.
Halloween er awesome!


Stay tuned, en gang før... Sommeren, så skal jeg fortelle dere om pepperkakeslottet jeg og Kosemonsteret har laget!

lørdag 4. oktober 2014

Røyter

Hårrøttene på hodet mitt bestemte seg for ca. tre uker siden at det ikke lenger er kult å gro hår, så de har bestemt seg for å slutte med det og kaste av seg det det har.
Sakte men sikkert (men likevel i en skremmende fart i forhold til vanlig) fylles klær, hårbørster og sluker opp med håret mitt.

Jei...

Vikarlegen kunne ikke si hva det var, men rådet meg til å vente to - tre uker til for å se om det gav seg. Foreløpig har det blitt verre.
Ikke det at jeg stoler så veldig på en lege som virker å ha dopet seg selv på noe meget beroligende og ikke har hørt om p-ring eller forstår betydningen av "for noen måneder siden". Kult alt jeg aldri får en vikarlege som har god norskforståelse.

Men, dersom jeg skulle bli skallet så må jeg vel se positivt på det?

- Jeg trenger ikke lenger bruke penger på balsam.
- Det er lettere å finne en shampoo som kun er god for hodebunn.
- Må ikke lenger tørke håret.
- Ikke mer hår i maten.
- Ikke mer hår i øynene.
- Ikke mer hår i munnen.
- Må aldri gre håret igjen!
- Vil aldri få luehår/hattehår.
- Frisyren er alltid ordnet.
- Hvem vet hvilke fordeler man får som tynn, blek og skallet? Jeg ser sikkert ut som en kreftpasient!
- Trenger aldri mer å irritere meg over kjip naturlig hårfarge eller ettervekst.
- Spare strøm på å ikke lenger måtte style håret med varmeredskaper.
- Mulighet for fengende kallenavn når man også har skallet kjæreste (Skalleparet? Skalleperene? Herr og Fru Skinnhead?)
- Det blir sykt mye enklere å gå med parykk!

Å, så mange fordeler! Jeg håper nesten på å bli skallet!

... Nei. *sukk*...

onsdag 20. august 2014

Langt om liksom-nytt hus

I det liksom-nye huset vårt var det gulhvite vegger, ca. 20 millioner spiker og skruer uten tydelig funksjon og store nok sprekker mellom list og vegg til at vi sikkert kunne ha leid dem ut som lagerplass. De tidligere mørke listene hadde tydeligvis blitt hurtig oppusset og fått ett strøk mindre enn de burde hatt, deilig brunt skinte gjennom den hvite malingen. Nydelig.
Dessuten var det en massiv gul, lakket furutrapp i gangen. Den var sikkert kjempefin på 90 tallet og matchet nok den originale grove tapeten i burgunder.
På kjøkkenet var det fliser. "Oh! Fliser! Så praktisk!" tenker sikkert du, uten å vite at flisene ikke bare dekket veggen, men også benkeplaten. Mmmm, hygienisk!

Ew.

Og så må jeg jo nevne en gigantisk lekehytte i hagen og et myggklekkeri (aka. hagedam)

Vi hadde bare en måned fra overtakelse til vi måtte flytte inn og en uke ville gå vekk i en tredagers festival. Så her måtte det gå unna!

Den litt smågule hvitfargen (tenk: røyketenner) forrige eiere hadde malt med var ikke så veldig fin, så vi valgte å male hele første etasje med Jotun Dis.
Hadde det ikke vært for mamma og svigers hadde vi nok fremdeles malt!

Painting

Painting

Jeg klarte å lure meg unna malingen ved å erklære meg selv akrylmester. Å fylle alle hull og sprekker med akryl viste seg å ikke være en småjobb. Etter en stund tenkte jeg ikke på annet enn akryl. Egentlig hater jeg akryl litt nå.
Men fy søren så mye bedre resultatet blir uten gapende sprekker og spikerhull over alt!

Acrylic filling in gaps

Men når veggene ikke lenger var gule, så ble alle stikkontakter og lysbrytere plutselig veldig, veldig gule, så vi byttet deksler på alle.
... Unntatt to termostater som dessverre fikk små forandringer i design året etter våre ble produsert som gjør at hele termostaten må byttes dersom man vil ha hvitt deksel. Jei...

Oops!

Så til det fantastiske kjøkkenet, med den fantastiske benkeplaten.
Du skal ikke ha mye bakteriefobi før denne platen blir skikkelig ekkel å forholde seg til.
Etter langt om lenge, lenger enn langt og en økende frykt for at vi måtte ut med mange titusner for å få byttet platen fant vi Herjedalskjøkken som tok hele jobben med oppmåling, demontering av gammel, tilpassing av ny og montering for litt over 12 000,- Fantastisk!

Siden vi har verdens største wok panne som tidligere ikke har passet i vasken, gikk vi for en kum som var 5cm bredere enn vanlige vasker med enkel kum og en helt fantastisk gigantisk kran med uttrekkbart spylerhode. Egentlig trodde vi at en slik kran ville bli for dyr, men da vi hadde en rørlegger på befaring fortalte han at vi kunne kjøpe kran gjennom ham. Vi kunne bare gå inn på Rørkjøp.no og finne den vi ville ha, og dette til litt under halv pris av tilsvarende kraner vi hadde sett på tidligere!

Drømmekjøkken på budsjett? CHECK!

New countertop

Så var det den flotte trappen da...

Etter å ha pusset en hel dag angret vi på at vi hadde begynt, men det var jo bare til å holde ut for resultatet kom til å være verdt det. For det ville det vel?.. Ikke sant?.. Vi overlever?..

Halvveis ned trinnene bestemte vi at det var best å male og ikke beise trinnene, de hadde for mange dype hakk til at vi kunne pusse det helt ned.
Og hvilken farge skulle vi male? Hvitt er jo så utrolig upraktisk! Men hva er praktisk og fint da?
- TOTORO! Totoro grått!
Så da ble det det, og det er vi veldig fornøyde med.
(For dere som ikke vet hvem/hva Totoro er, så er det en figur fra verdens beste japanske animasjonsfilm)

Her er et bilde fra etter vi hadde pusset trappen, utrolig nok glemte jeg helt ut å ta bilde før vi begynte, men det skulle vise seg å være noe jeg glemte flere ganger i løpet av oppussingen.
Before...

Og etter! Selvfølgelig måtte vi ha en Totoro vinyl på veggen. Gelendrene som skal være på veggen er ikke ferdige enda. Haster det ikke for å kunne gjøre det beboelig, så tar det like så greit laaaang tid.
Stairs after painting

Vi har ikke puset opp oppe. To av de tre soverommene skal en gang i fremtiden pusses opp. Heldigvis er det lenge igjen til fremtiden og vi har masse fremtid igjen.

Her er "penstuen" (bare kattene som bruker den)
De kjempeslitte brune sofaene mine fikk billige trekk fra Ellos.
Livingroom finished

Siden vi later som at vi har kjempestort hus og har rom som "kontoret" og "penstuen" har vi selvfølgelig og "kinoen".
Kosemonsteret ville ha ny sofa til kinoen, heldigvis klarte jeg å lure han til å like drømmesofaen min fra IKEA. Juhu! Bordet er helt magisk og har masse lagerplass og plater som kan heves. På andre siden er verdens største TV-bord (1 enkel og 1 dobbel stor Bestå skap) De får surround anlegget til å se mindre ut og har plass til alle spillkonsollene.
TV Room "The Cinema"


Siden det ikke var plass til skap til å henge klær i på soverommet laget vi kottet nede i gangen om til "walk-in closet". Så flotte er vi.
Her var det haugevis av improviserte hyller og hengere etter forrige eier og flere kilo spiker og skruer, tilsynelatende slått inn helt tilfeldig og av noen med stor forkjærlighet for å slå inn skjeve spiker og skru ihjel skruehoder. (Dessverre ikke noe "før" bilde) Bort med alt og inn med hyller og henger for enkel organisering. Rommet har hverken fått maling eller ny lyspære. Stakkars.

Walk-in closet, or storage?
... Se meg dypt inn i øynene! Ikke rundt øynene! Dypt inn i øynene! Du blir stadig søvnigere og du sovner. Når jeg knipser med fingrene våkner du og du kan ikke lenger se at det står kattemat og brus i klesskapet vårt! *knips*

Hovedsoverommet holdt heldigvis en høyere standard enn de to andre soverommene (tenk sjokkrosa tapet, blyantstreker, diamantknagger og brune vinduer) Så det gjorde vi ikke noe annet enn å montere monstersvære IKEA møbler for å få plass til masse klær.
Master bedroom


I hagen var det en kjempestor lekehytte, og ikke et slikt byggesett som kommer flatpakket, men ordentlig tung greie. Heldigvis var det noen på Finn.no som ville ha den.
Ha det bra, dustehytte! Vi skal nemlig ha drivhus!

Også var det den "helt ok" utsikten som "ingen legger merke til" når de kommer på besøk.
Selv på en litt grå dag er det ingenting å klage på!
View

onsdag 9. juli 2014

Pus sier mø.

Ulempen med å ha pus ute?

Pus tror hun er en ku. Kuer spiser gress. Mye gress.
Pus er egentlig en katt og katter spiser ikke gress.
Pus bæsjer gress, tisser gress og spyr gress.

Tiss og bæsj fra en kastrert pus lukter veldig lite, med mindre pus spiser store mengder gress...


lørdag 7. juni 2014

Esker og bokser og sånn

Så, å flytte er tydeligvis en heltidsjobb for meg. Sannelig har jeg mye ting jeg er helt overbevist om at jeg bare er nødt til å ha!

Heldigvis er det nye huset ganske stort, så her har vi plass til masse dritt vi aldri kommer til å få bruk for! HURRA!



Det er ikke garasje tilhørende huset. No problem! I fix!



Ps.: Dersom noen har stort behov for papp eller plast, til å bo i eller annet, så har vi masse til overs!